“Dette er ikke en krig mot narkotika, 
det er en kamp mot mennesker.” 
Av pensjonert narkotika spanner
og 1 betjent, Jack A. Cole

Oversatt av Niels Roald 2006

 

 

Jeg representerer “LEAP” (Law Enforcement Against Prohibition) en internasjonal interesse/informasjons organisasjon som ble dannet for å gi en røst til alle tidligere medlemmer av det lovgivende organ som mener at ”Kampen Mot Narkotika” er en mislykket politikk, og som ønsker og støtte en alternativ politikk som reduserer dødsfall, sykdommer, kriminalitet og avhengighet – fire kategorier av skader som i utgangspunktet skal bekjempes av ”Kampen Mot Narkotika”, men som i sannhet blir forverret yterligere av denne kampen.  

 

Vi gikk offentlig ut med vårt mediebyrå I januar 2003 og vi har vokst fra våre 4 grunnleggende medlemmer til over 15000 medlemmer.  LEAP har mer en 95 talere I 29 av statene I USA pluss 7 andre land.  En kraftig og respektert rådgivningstjeneste bestående av guvernører, 4 sittende offentlige distriktsdommere, 1 skjerif, 4 tidligere politisjefer, inkl. sjefen I Vancouver, British Colombia derav pensjonert fra Rotal Canadas fjellpoliti, tidligere generaler fra Colombia, Sør Amerika og England, en tidligere sjefspolitikonstabel og sjefsetterforskere av Skottland Yard som var opprasjonssjef over narkotika styrkene for hele England.

 

 

Det første jeg må fortelle dere gode mennesker er at narkotikapolitikken i USA  har hvert, er, og for alltid kommer og være en total fiasko.  Dette er ikke en kamp mot narkotika, men en kamp mot mennesker – våre egne mennesker – våre barn, våre foreldre og oss selv.

 

Jeg vervet meg til New Jersey Politiet I 1964 og 6 år etterpå ble jeg del av deres narkotikapoliti. Jeg begynte altså i narkotikapolitiet helt i fra narkotikaforbudets begynnelse. Begrepet ”War on drugs” (Kampen mot narkotika) ble skapt og publisert av Richard Milhous Nixon i 1968.  Mr. Nixon trodde at hans “tanker rundt kriminalitet” dannet en bra plattform som dro stemmer I valget, men dersom han kunne lede en krig? WOW!!!  Og selvfølgelig som vi alle vet, så virket det. Mr. Nixon ble valgt til president og rundt 1970 hadde han overbevist kongressen til å gjennomføre lovgivningen som gav masse bevilgninger til alle politistasjoner som var villig til å kjempe hans krig mot narkotika. 

 

For å gi en pekepinn på hvor store bevilgningene var, i New Jersey politiet rundt 1964 hadde vi 1700 politibetjenter og ca 7 stykk i narkotikaavsnittet. Antallet narkotikapoliti i avdelingen (7) virket passe for det arbeide som trengtes å gjøre.  Seks år etterpå når jeg forsøkte og verve meg i narkotikapolitiet var det fortsatt bare 7 stykk i avdelingen.  Så over natten i oktober 1970 oppgraderte vi fra 7 mann til 77 I avdelingen.  Fult og helt betalt av skattebetalere.  Og dette programmet ble kopiert på politistasjoner over hele Amerika.  Når en organisasjon ekspanderer 11 ganger størrelsen så følger det også med en del forventninger.  Så lenge politiets arbeid i hovedsak blir vurdert i forhold til antall arrestasjoner ble det forventet at vi nå skulle arrestere 11 ganger så mange mennesker i året som skulle komme som vi gjorde i 1969.  

 

En tredjedel av de nye detektivene ble spanere. Jeg selv falt under denne gruppen (spanere) og slik var det jeg kom til å tilbringe mesteparten av de neste 14 årene av mitt liv som spaner.  Etter 2 uker trening ble vi satt ut på gaten der det ble forventet at vi skulle arrestere stoffselgere.  Det var ingen enkel jobb i 1970 av flere grunner. 

 

For det første hadde vi ikke så store narkotikaproblemer i 1970, og de problemene vi hadde var i hovedsak lettere stoffer som marijuhana, hasj, LSD, sopp osv.  Sterkere stoffer som metamfetamin, cocain og heroin var nærmest ukjente på den tiden, i vertfall sammenlignet med dagens situasjon.  Narkotika var mer et “fenomen” fremfor en trussel for vårt samfunn den gangen.  For eksempel, i 1970 var det like sannsynlig at folk døde av narkotika som det er at de skulle dø av å fallen ned trappa og dø, eller at de skulle falle død om ved kjøkkenbordet av sin egen mat. 

 

For det andre, på den tiden hadde verken vi eller våre sjefer noen som helst aning om hvordan vi skulle bekjempe narkotika.  Men våre sjefer viste allikevel en ting, nemlig hvordan de skulle melke den offentlige “pengekua” i deres egen bakgård, og i denne sammenheng måtte de få kampen mot narkotika til å se ut som en absolutt nødvendighet.  Så helt fra starten ble vi oppfordret til å lyve om de fleste av våre statistikker og lyve gjorde vi.

 

Fordi stoffselgere den gangen ikke var representert på hvert gatehjørne og på hver skole slik de er i dag, så plasserte vi våre spanere i små vennegrupper av ungdom på skoler og andre steder der de eksperimenterte med stoff.  Slik arresterte vi i hovedsak stoffbrukerne og siktet dem som stoffselgere.  Vi øket også volumet av stoffet vi veide opp ved å blande inn alt vi kunne finne av ”tilsettningsstoffer”.  For eksempel veie vi opp 50 gram kokain (fra et beslag) og blandet det med 2 kilo laktose, og et eller annet sted mellom der vi veide stoffet og politiets laboratorier så ble det helt magisk til kokain alt sammen. Vi øket også verdien på stoffet ved å utlevere ”gateverdien” på stoffet til media.

 

For eksempel i 1971 kjøpte jeg små porsjoner på 50 gram kokain for 1500 USD stykk, men da vi offentliggjorde gateverdien på stoffet til media sa vi at det var på ca 20 000 USD.  Bare overdrive litt så ville hele krigen mot narkotika fremstå som helt nødvendig.  De statlige dollarene ville også fortsette å flyte til våre avdelinger og sjefene våre ville bli veldig fornøyde.

 

Hvem ville stille våre spørsmål om våre beregninger og hvem skulle de stille dem til? Oss!  Og vi kunne alltid rettferdiggjøre dem på den ene eller andre måten.  uansett, grunnlaget for kampen mot narkotika økte, og snart behøvde vi ikke lenger lyve om at ting ble verre.  For hvert eneste år som denne kampen mot narkotika har pågått så har ”stoffproblemene” blitt en ekspanderende forferdelse, en uønsket effekt forårsaket av denne krigen i seg selv.  Krigen markedsførte og forherliget bruk og salg og økte interessen for en stor del ungdom rundt i vårt land. I mange tilfeller ble stoffkulturene profilert i filmer og på TV som noe spennende og romantisk til amerikanske tenåringer.  Mange fattige unge mennesker i sentrum av større byer så på stoffselgerne som forbilder og den eneste vei ut av fattigdom og elendighet i gettoene. Stoffselgerne var de eneste i deres nabolag med ”fete” biler, lekre damer, penger og bruke og masse tid til å bruke dem.

 

De første årene var majoriteten av arrestasjoner pga. bruk og transport av marijuhana, det stoffet som var lettest og avsløre pågrunn av det ”store volum” og sterke lukt som fulgte med bilene de stoppet på veien.  På denne tiden sammenlignet media marijuhana med heroin og kokain, og majoriteten av befolkningen kunne ikke skille et stoff fra et annet. 

 

De store kvantum på marijuhana beslagene var derfor de første tegn på at politiet kunne regne sine narkotikabeslag i tonnevis, men for publikum var narkotika og tonnevis med narkotika var forferdlig mye narkotika, noe som gjorde at narkotikaproblemet fremstod som mye mer alvorlig en det egentlig var på den tiden.

 

Det har hvert mange uønskede konsekvenser av krigen mot narkotika.  En av konsekvensene av den store suksess vi hadde med marijuhana beslag var at mange marijuhana selgere byttet til sterkere stoffer som var mye vanskeligere å oppdage og som det var mye mer penger å tjene på.  Blant disse stoffene var heroin, kokain og metamfetamin.  Og enda verre var at I løpet av noen få år økte prisene på marijuhana omkring 2500 %, fra 160 USD pundet (ca 500 gr.) til 4000 USD pundet og gjorde at mange begynte med sterkere stoffer som var lettere skule, lettere tilgang og til og med billigere. Kampen mot narkotika økte forbruket og sannsynliggjorde at de som brukte lettere stoffer ville velge hardere stoffer som heroin og kokain.   

 

Politisk motivasjon har vert avgjørende i mange av narkotikasakene hos politiet. Overlevende fra “turn in – dropp out” blomsterbarna (hippiene) fra tidlig 60 tallet, som i flertall også protesterte mot USAs engasjement I Vietnam krigen var blant de første gruppene vi konsentrerte oss om, men vi inkluderte raskt aktivist grupper fra etniske og raseminoriteter som for eksempel ”Black Panthers”.

 

H.R. Haldemann, Richard M. Nixons “stabssjef” noterte i sin dagbok i 1969 noe som Nixon sympatiserte: ”Man må innse at problemet er de svarte. Nøkkelen er å utvikle et system som gjenkjenner dette, uten å gi uttrykk det.”   Systemet de utviklet var ”kampen mot narkotika” og for Nixons hensikter så kunne han ikke hopet på noe bedre.

 

Kampen mot narkotika har spydd ut de mest rasistiske lovene I Amerika siden slaveriet. Faktisk er det flere svarte og brune mennesker I fengsel i Amerika i dag (1.300.020) en det var mannlige slaver i 1840. (1.244.384)

 

Først 3 år inn I denne krigen arresterte vi faktisk noen middels store selgere med andre stoffer en marijuhana, medlemmer av for eksempel “The Breed” en motorsykkelgjeng som solgte metamfetamin ut fra Philadelphia / Pennsylvania området.

 

I 1977, 7 år inn I krigen, sparket jeg inn en dør i Corona området av Queens, New York og beslagla et parti til en verdi av 350 000 USD. Det ble av avisene beskrevet som det største beslag av Mexico heroin (type brun) i Amerika noen gang.  We war i avisen en hel uke med den saken.  Heroinen veide 8.5 kilo og ville hvert flaut og nevne i dag.  Men stoffproblemene fortsatt og ekspandere til det stadiet at jeg i 1978 jobbet med Milliard-Dollar, internasjonale cocain og heroin smugler ligaer. 

 

Så I 1982 ble jeg satt til dypt hemmelig etterforskning, og jeg levde nærmere 2 år I Boston og New York by, der jeg utgav meg for å være en stoffselger etterlyst for mord. På denne måten sporet jeg opp medlemmer av en terror organisasjon som bl.a. ranet banker og plasserte bomber i rettshus, politistasjoner, fly osv.

 

Det tok 2 år og fullføre denne jobben og når jeg returnerte til New Jersey I 1984 så tok jeg aldri mer en narkotikasak, og jeg var veldig fornøyd med det, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

 

Denne “Heroin Pris og Renhet” tabellen ble laget av det offentlige narkotika byrået (DEA) i Amerika, og plassert på deres nettsider under navnet: “The DEA Briefing Book 2001.” Skjemaet viser kostnader og renhet for heroin fra 1980 til 1999. Prisene som står beskrevet er hva en heroin misbruker må betale for å bli stein 1 gang, og renheten som er beskrevet er gjennomsnitts renhet på en dose kjøpt på gata. (siste ledd)

 

DEA startet denne tabellen I 1980, men som jeg nevnte så startet jeg å kjøpe heroin allerede I 1970, så jeg kan tilbakeføre denne tabellen 10 år. I 1970 kjøpte vi ”Tre-Baggs” som vi kalte dem fordi de kostet 3 dollar pr. pose. Vi kjøpte 2 og 2 av gangen, fordi en heroinavhengig trengte og sprøyte i seg 2 slike poser for å bli stein, så i 1970 kostet det 6 dollar for å bli stein.  På den tiden var renheten i stoffet ca. 1.5 % bare.    

 

Etter 10 år med KAMP MOT NARKOTIKA hadde renheten doblet seg og prisen for å bli stein hadde sunket til 3.9 dollar.  Etter 30 år med NARKOTIKA KRIG hadde prisen for å bli stein sunket til 80 cent (5.kr) I sammenligning til kursen på dollar I 1980, da renheten I stoffet hadde økt 25 X fra 1970, dvs. at heroinen nå i snitt måler 38 % på gata. (4)  I år 2000 hadde renheten på heroin økt til over 70 % i Newark, New Jersey and New York City. (5)

 

Også lurer vi på hvorfor så mange dør av overdoser i dag? Brukerne tar ikke mer og mer heroin for hver dag helt til de ikke orker mer og dør.  De dør pågrunn av det vi kaller ”HOT SHOT” (Rent stoff) Om stoffselgerne av en eller annen grunn er distrahert når de blander ut den nesten rene heroinen som han får fra utlandet med sine “utblandingsprodukter” som han bruker får å “spe” ut stoffet før han selger det, så sitter han med et dårlig blandet stoff.  Den dagen vil noen av hans kunder bli ganske sinte fordi de fikk noe av den delen som inneholdt mest av tilsetningsstoffene, (ikke heroin) og de tror at selgeren prøvde og lure dem for penger. 

 

Men en annen ulykkelig gruppe mennesker få det som er for det meste ren heroin.  Når de koker opp heroinen tror de at det kanskje bare er 10 % heroin, mens det kanskje er 80-90% heroin, og de blir ikke sinte, ”de blir døde”, og det finnes ingen sjanse for dem.  Det er derfor vi hører mer og mer om 5,10 og 20 stykk som dør av overdoser samme dag i samme by.  Det er pågrunn av dårlig blandet heroin.  Og folkens, disse ungdommene som får overdoser er mange ganger barn, og det kunne vert dine eller mine barn.

 

Tradisjonelt sett, jo verre problemene blir, jo mer politi og penger kaster vi inn i dansen.  Lokale og statlig politi er ikke di eneste som profiterer på det at “store penger” blir kastet etter dem for å bekjempe narkotika.  Narkotika “departementets” administrasjon hadde omkring 3000 ansatte når det ble startet i 1973, for å erstatte det gamle byrået som håndterte narkotika før dette.  I 2001 hadde DEA tredoblet sine ansatte, men sine budsjetter som ble brukt til å kjempe denne mislykkede kampen hadde 20 doblet seg fra 75 millioner dollar i 1973 til over 1.5 milliarder dollar i 2001. 

 

I 1980 fikk vi en ny mann I det Vite Hus.  President Ronald Ragen fortalte oss at vi gjorde en bra jobb med å arrestere mennesker, men vi gjorde det på feil måte.  “Se på den økonomiske siden” sa han.  “Dere arbeider på ”forsyningssiden” og arresterer stoffselgere, mens dere egentlig skulle arrestere stoffbrukerne.  Om dere arrestere nok brukere vil dere skremme dem bort, og dersom det ikke er noen brukere vil selgerne forsvinne.”    

Nesten 2.5 tonn cocain og ifølge statistikkene på rekorder hos “New York Times”, så kvalifiserte ikke artikkelen engang til en helside.  ”Hvordan kan dette skje” sier du kanskje.  Hvordan kan vi komme dit at beslag på flere tonn cocain ikke lenger betyr noe?  Jeg skal fortelle deg hvordan. Det er rett og slett fordi politiet i 1994 gjorde en så bra jobb for oss, hvor de regelmessig beslagla tonnevis, ikke bare av cocain men heroin.  Vi veide opp så mye og så ofte at New York Times tilsynelatende ikke følte de kunne skrive om alle beslagene, men isteden laget et sammendrag om disse multitonn sendingene. 

 

Som de skrev i Joseph B. Treaster’s July 15, 1994 artikkel: “3 arrestasjoner av smugler kokain er funnet I New York last” (Side B3 i New York Times.) Herr Treaster nevnte størrelsen av beslaget i lasten på “Newark” men han skrev også om “5 tonn cocain in Houston, 3 tonn i San Francisco, 5 tonn i El Paso” alle over en tre måneders periode. (6) Så vis du ser bilde foran deg, så er dette langt fra 9.5 kilo.  Vi oversvømmes med harde stoffer. 

 

Hvordan har denne kampen mot narkotika påvirket våre barn?  Har den redusert tilgjengeligheten på våre skoler?  Når jeg gir mine offentlige presentasjoner, så spør jeg alltid hvor mange som vet hvem ”John Walters” er?  Nesten ingen vet hvem han er.  Jeg forteller dem at ”John Walters” er Narkotika baronen I USA, den øverste narkotika politimannen som leder Amerikas kamp mot narkotika.  Men jeg forteller dem også at det ikke fines noen grunn til at de skal vite hans navn, for hvert år eller slik, så sparker de den gamle baronen og ansetter en nye en, da den gamle ikke har klart og forbedre stoffproblemene i landet.  Jeg har foreslått for dem at de ikke skal være får harde mot baronene da vi faktisk har gitt dem en umulig oppgave, og vi kan ikke arrestere oss ut av stoff problemene.  Så den eneste forskjellen fra den gamle til den nye baronen er at han ser ut til å lyve mye bedre en den gamle. 

 

Og John Walters er en virkelig pipe som kunne få deg og tro at vi vinner denne krigen. Han poengterte til “Monitoring the Future 2002,” (7) det største studiet levert fra myndighetene om oppførsel, holdninger og verdier hoa amerikanske studenter og unge voksne og sa: “Dette studiet bekrefter at vårt forebyggende arbeid mot narkotika virker.” (8) Men hva sa egentlig denne rapporten?  Studiene bekreftet at over en ti års periode mellom 1991 og 2002, hadde bruk av marihuana øket blant alle studenter på alle skoler over hele Amerika.  Hvor mye hadde det øket?  Fra 30 til 188 %. Hvordan kan John Walters da si at disse studiene viser at vårt forebyggende arbeid virker?  Kan disse narkotika krigerne muligens lyve til oss? 

 

I 2002 viste narkotikastudier fra Nasjonalt senter for avhengighet ved Colombia University at skolebarn over hele landet sier det er lettere for dem å kjøpe marijuhana en å få kjøpt øl og sigaretter. Hvordan kan det ha seg?  Svaret er ikke så komplisert.   Når jeg først jobbet som spaner så hang jeg sammen med ca 20 ungdommer foran en bowlinghall.  De var ikke kriminelle, de mishandlet ingen, ranet eller stjal ikke, og de var ikke stoffselgere, i hvert fall ikke som jeg regner dem.

 

Med ordene av en dommer I en rettssal: “De solgte ikke stoff, de bare hjalp venner”.  Det som hadde skjedd var at en av disse ungdommene “person A” fikk mulighet til å bruke sine foreldres bil så han kunne kjøre til New York City å kjøpe rusmidler til venneflokken.  (I begynnelsen av kampen mot narkotika måtte man til storbyene for å kjøpe stoff)  Neste gang var det ”person B” eller ”person C” som dro til byen.  Den som reiste, dro først innom alle vennene og samlet sammen penger og ordre fra hver og en til å kjøpe stoff.  Når han kom tilbake fra byen så ble stoffet delt opp til hver og en som hadde bestilt.  Ingen fortjeneste ble lagt til handelen, og mest sannsynlig ikke engang nok til å betale for bensinen. .

 

Fordi jeg hadde blitt venn med disse kunne jeg også kjøpe stoff av dem på denne måten.  Noe som også er en jobb for en spanner.  Det er ingen romantisk jobb som det ser ut som på film og på TV.  Alle kriger må ha spioner og i kampen mot narkotika er det narkotika spanere som er spionene.  Du forstår, stoffkulturen inneholder kanskje ikke offerløs kriminalitet, men den inneholder følsom kriminalitet.  Både kjøper og selger får noe de vil ha, og ingen av dem vil avsløre den andre til politiet.  Derfor er det nødvendig og infiltrere denne verden med spanere som er villig til å arrestere alle parter, bade kjøpere og selgere. Jobben til en infiltratør / spanner er å bli bestevenn og fortrolig med den personen man er ute for å arrestere, så de kan forråde dem og sende dem i fengsel.  Og når de er ferdige med personene de har jobbet i mot, så repeterer det hele seg: Vennskap, farad, fengsel, igjen og igjen, hundrevis av ganger

 

Jeg sporet av.  La oss gå tilbake til ungdommene på parkeringsplassen. (utenfor bowlinghallen) Ingen av dem var 21 år gamle, men de kunne skaffe og solgte meg alle slag av ulovlige stoffer.  Ofte kom de opp til meg og sa:  “Hei Jack, vi er tørste. Vil du gå inn i butikken og kjøpe noen øl til oss?” Vi får ikke kjøpt.” De kunne skaffe alle slags narkotika, men kunne ikke kjøpe øl. Hvordan har det seg?  

 

Svaret er så enkelt at det aldri har nådd frem til våre narkotika baroner. (narkotikapolitisjefen i USA) Øl og sigaretter er lovlig vare og de som selger dem har lisens til å selge dem.  Å selge disse rusmidler er måten de skaffer til livets opphold, og de vil gjøre alt de kan for å beskytte sine lisenser.  Jeg sier ikke at dersom narkotika var lovlig, ville ikke ungdommen få tak i narkotika. 

 

Ingen ting virker perfekt.  Men ingen ulovlig stoffselger bryr seg om å sjekke alderen på ditt barns ID kort for å se om han er gammel nok til å kjøpe narkotika.  Stoffselgeren vil bare se en ting, nemlig pengene, og straks de har sett pengene så spiller det ingen rolle om ditt barn er 4 år gammel, han vil få stoffet.  Vi vet dette fordi vi har registrert nettopp slike tilfeller.

 

Så hvor mye penger snakker vi om her?  Nok penger til å ”korruptere” en politimann?  Nok til å kjøpe en dommer eller en politiker?  Nok til å overbevise lovlydige bankmenn om å vaske deres penger igjennom banken?  Bare i bankene i sydlige halvdel av Florida, ble det ett år vasket mer en syv milliarder dollar. 

 

Jeg sier ikke at pengene som blir brukt rundt I verden hvert år er nok til å bestikke en politimann. Jeg sier at det er nok til å kjøpe et helt land.  Over 500 milliarder dollar blir brukt på ulovlig narkotika hvert år. Det er summen av 8 % av verdens totale internasjonale tekstil handel.  En av de store forskjeller mellom disse to handlene er at folk I tekstil bransjen kun har noen få present fortjeneste på sine investeringer, mens I narkotika bransjen er nesten alt ren fortjeneste.

 

Etter alt og dømme, hva snakker vi om her er gress. Det spiller ingen rolle om vi snakker om marihuana fra cannabis planten, kokain fra koka planten eller heroin fra valmuen, det er alt bare gress.  De av oss som blir sendt ut for å ødelegge dette gresset, kutte det ned, rive det opp med røttene eller for å fly over det og spraye det med gift.  Vi forgifter også de menneskene som dyrker det, men det synes ikke å plage oss. 

 

Poenget er, vi må uansett tilbake til neste år og ødelegge alle plantene en gang til.  De er så hardføre disse plantene og de gror nesten overalt hvor de ikke har noen verdi.  Ingen verdi.  Dvs. Helt til vi gjør dem forbudt.  Straks vi forbyr dem blir verdien astronomisk høye, nesten så vi ikke kan fatte det. Så mye er det verdt at marijuhana er mer verdt i vekt enn gull, heroin mer enn uran og cocain verdt noe midt i mellom. 

 

Så mye at de stedene de vokser, (for det meste I den fattige verden som Afghanistan og Colombia) til der det blir solgt I New York or Los Angeles, så har verdien økt med opp til 17 000 %!  Hvordan vil dere fortetningsfolk som leser dette like å jobbe med et produkt som har 17000 % økning av sin verdi? Det gikk opp for meg for lenge siden at når vi arresterte en raner eller voldtektsforbryter så sank statistikken for den type kriminalitet.  De fjernet noen fra gaten som gjorde samfunnet tryggere for oss alle. 

 

Men når jeg arresterte en stoffselger så gikk ikke denne statistikken nedover. Den bare åpnet jobbmuligheter for en lang rekke mennesker som mer en hjerne vil risikere fengsel for de høye fortjenestene.  Det var faktisk verre en som så.  Det åpnet ikke bare for jobbmuligheter, men en sikker jobb mulighet.  For dersom de forsøkte og selge stoff mens stoffselgeren fortsatt var ute på gata ville han sannsynligvis skyte dem.  Jeg kan forsikre deg om at hele armeer av politi ikke kan stoppe narkotikatilførselen så lenge fortjenesten er så høy.

 

La meg summere hva jeg har sagt: Etter nærmere 4 tiår inn i denne kampen med over en trillion dollar av skattepengene og en progressiv straffende politikk mot stoff brukerne, hva har vi oppnådd av resultater?  Våre rettssystem er sjokkert av det økende antall narkotikatiltaler og vår mangedoblede fengsels befolkning som har gjort bygging av fengsler til nasjonens raskets voksende industri, med 2.2 millioner innsatte i dag og 1.6 millioner arrestasjoner hvert år, og vi snakker ikke voldelige narkotikatiltalte, pr. innbygger det høyeste Antallet i verden.  Hvor vil dette ende?  Amerika har bare 4.6 % av verdens befolkning, men vi har 22.5 % av verdens fanger I dette ”land av frihet”.  Noe er galt med dette bildet.

 

Og til tross for alle pengene vi bruker, alle liv vi ødelegger, så blir narkotika toppene rikere for hver dag som går, terrorister gjør seg opp formuer på denne handelen, og våre innbyggere fortsetter og dø på våre gater.  Det totale utbytte av denne forferdelige historien er at ulovlige rusmidler i dag er billigere, sterkere, og mye lettere tilgjengelig for våre barn en det var for 35 år siden når jeg først begynte og selge heroin på gata. 

 

Dette representerer definisjonen på en mislykket narkotikapolitikk. Som Will Rogers sier: “Vis du befinner deg I et hull, så slutt å grave.” Så det vi foreslår på LEAP er at vi stopper og grave i hullet av vår mislykkede politikk og begynner og lete etter alternative fremgangsmåter.

 

Det første vi må gjøre er å innrømme at de fleste tilfeller av død, sykdom, kriminalitet og avhengighet i forbindelse med bruk av narkotika kommer av forbudet mot narkotika.  Straks vi har kommet dit kan vi stoppe all terror som følger med forbudet ved å fjerne det økonomiske motiv som følger med ruskulturen.

 

Hvordan vi skal gjøre det?  Enkelt, vi bare avslutter kampen mot narkotika!  Vi legaliserer narkotika!  Vi legaliserer alle narkotiske stoffer så vi kan regulere og kontrollere dem. 

 

Kilder

 

“A Police Chiefs Guide to the Legalization Issue,” Federal Drug Enforcement Administration, June 29, 2003. Baum, Dan. Smoke and Mirrors: The War on Drugs and the Politics of Failure. New York: Little, Brown and Company, 1996. Beck, Allen J., Ph.D. and Christopher J. Mumola. U.S. Department of Justice, Bureau of Justice Statistics. Prisoners in 1998. (Washington DC: U.S. Department of Justice, Bureau of Justice Statistics, August 1999). Brown, Justice Henry Billings. “Majority opinion in Plessy v. Ferguson,” Desegregation and the Supreme Court , ed. Benjamin Munn Ziegler (Boston: D.C. Heath and Company, 1958) 50-51.Carmichael, Amy. “Heroin addicts slowly joining study offering free drugs make positive changes,” Maclean’s Magazine (CN), January 1, 2006. Condon, Tom. “Heroin Fight Needs New Approach, Hartford Courant, November 10, 2002, Cullen, Kevin. “Tragedy Seen Inevitable In Drug War,” Boston Globe, April 1, 1994, p-1. Department of Housing and Urban Development v. Rucker et al. Certiorari to the United States Court of Appeals for The Ninth Circuit, No. 00-1770. Argued February 19, 2002—Decided March 26, 2002. “Drug Intelligence Brief,” 2002 Domestic Monitoring Program Drug Intelligence Report, US Drug Enforcement Administration. “Drug use on decline for U.S. teens,” Associated Press, Washington, December 16, 2002. “Drug Policy in the Netherlands: Progress Report,” Netherlands Ministry of Health, Welfare and Sport, Sept. 1997-Sept. 1999. “Every year drug abuse kills 14,000 Americans and costs taxpayers nearly $70 billion.” A Police Chiefs Guide to the Legalization Issue, Federal Drug Enforcement Administration. Hackney, Suzette & Ben Schmitt, “Homicide’s Tragic Toll; 10 Children Dead in 16 Weeks,” Detroit Free Press, May 14, 2002. Ingraham, Larry. “U.S Denies 75% of GIs in Vietnam Use Marijuana.” New York Times, 28 December 1967: 10. “Global Illicit Drug Trends 1999,” United Nations Office for Drug Control and Crime Prevention, (New York, NY: UNODCCP, 1999), p. 86. Kranish, Michael, “More Students Say Schools Drug Free Yet Survey Finds Marijuana Easier To Get Than Beer,” The Boston Globe (MA), August 21, 2002, A2. Levin, David J., Patrick A. Langan and Jodi M. Brown. U.S. Department of Justice, Bureau of Justice Statistics. State Court Sentencing of Convicted Felons, 1996. (Washington DC: U.S. Department of Justice, February 2000). “Licit and Illicit Drug Use in The Netherlands 1997” Center for Drug Research, University of Amsterdam, The Netherlands: CEDRO, 1999. Lifton, Robert Jay. Home From the War: Vietnam Veterans Neither Victims Nor Executioners. New York: Simon and Schuster, 1973. Lusane, Clarence Pipe Dream Blues: Racism & the War on Drugs, Boston: South End Press, 1991 “McCaffrey Urges Global Cooperation Against Drug Trafficking,” Washington File *EPF209 02/08/2000, (ONDCP chief outlines strategies to counter illicit drug trade) (1320) McCoy, Alfred W. The politics of heroin:  CIA complicity in the global drug trade, New York:  Lawrenceville books, 1991. Miller, Richard Lawrence. Drug Warriors and Their Prey:  From Police Power to Police State. Westport, CT: Praeger Publishers, 1996. Monitoring the Future, a survey of eighth-, 10th- and 12th-graders done for the United States Department of Health and Human Services National Household Survey on Drug Abuse: Summary Report 1998. (Rockville, MD: Substance Abuse and Mental Health Services Administration, 1999). Prisoners and Jail Inmates at Midyear 1999. Bureau of Justice Statistics. (Washington DC: U.S. Department of Justice, April 2000). Rashbaum, William K. “Fatal Attack After Mistaken Raid is Ruled a Homicide.” New York Times, May 28, 2003. Siegel, Ronald K. Intoxication: Life in Pursuit of Artificial Paradise. New York: E. P. Dutton, 1989. (305).  Smith, Phillip S. “Iran’s War on Drugs Turns Increasingly Brutal, Europe Helps,” Alternet, July 6, 2001. Szalavitz, Maia. “Let a Thousand Licensed Poppies Bloom,” New York Times, July 13, 2005. Sourcebook of Criminal Justice Statistics 1998 Bureau of Justice Statistics, (Washington DC: U.S. Department of Justice, Bureau of Justice Statistics, August 1999). “Study Finds Teenage Drug Use Higher In US Than In Europe,” New York Times, February 21, 2001. “Substance Abuse and Mental Health Services Administration, National Household Survey on Drug Abuse: Summary Report 1998,” (Rockville, MD: Substance Abuse and Mental Health Services Administration, 1999). Summary of Findings from the 1999 National Household Survey on Drug Abuse. (Rockville, MD: Substance Abuse and Mental Health Services Administration, August 2000). “The Education Issue,” ReconsiDer Quarterly, Winter 2001-2002, Vol 1, Num 4, Syracuse, NY: ReconsiDer: Forum on Drug Policy, 2002. “Total Male Slaves in United States in 1840,” Geospacial and Statistical Data Center, University of Virginia Library, http://fisher.lib.virginia.edu/collections/stats/histcensus/php/state.php, July 24, 2005. Treaster, Joseph B. “3 Arrested in Smuggling Cocaine Found in Newark Cargo,” New York Times, July 15, 1994, B3 Trebach, Arnold S. “Can Prohibition Be Enforced in Washington?” The Truth Seeker, Sept/Oct 1989.United Nations Office for Drug Control and Crime Prevention, Economic and Social Consequences of Drug Abuse and Illicit Trafficking (New York, NY: UNODCCP, 1998), Van Bakel, Roger. “End the Drug War Now!” Maxim Magazine, February 2002